01 Forfallet må stoppes

Da Martin Luther spikret opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg den 31. oktober 1517, ble det begynnelsen på en prosess som forandret hele Europa for alltid. Vi kaller det som begynte den dagen, for reformasjonen, men det var like mye en revolusjon. Ikke voldelig, men likevel en dramatisk endring av måten folk tenkte og levde.

I dag ser vi tilbake på reformasjonen. Det har gått fem hundre år. For mange er det ikke så klart hva det var som skjedde. Kanskje er det enda mer uklart hvilken betydning det som skjedde den gangen, har for oss i dag. For samfunnet var veldig annerledes enn det er nå. Hvis du skal ha mulighet til å forstå betydningen av Martin Luther og reformasjonen, må du vite litt om hvordan samfunnet var på den tiden.

La oss prøve tegne det store bildet av forholdene i Europa i løpet av 1400-tallet, altså de hundre årene før Luther tok papir, hammer og spiker og festet tesene til kirkedøra. Faktum er at veldig mange mennesker var lei av det de opplevde som et forferdelig forfall i kirken.

Forfallet måtte stoppes, mente mange. Kirken var i store trekk ikke lenger kjennetegnet av sann åndelighet, der Bibelen og bibelske tanker styrte hvordan kirkens menn levde. Og vi må huske at kirken var den tidens aller viktigste samfunnsinstitusjon. Det var kirken og kirkens menn som bestemte veldig mye av det som skjedde både lokalt, nasjonalt og i store deler av Europa.

Når vi snakker om nasjon, er det veldig fort gjort å glemme at Europakartet på 1400-tallet absolutt ikke så ut slik det gjør i dag. Vi ser på kartet og forestiller oss Tyskland, Frankrike, Italia, Sveits og Østerrike, for å ta fem land i det sentrale Europa. På 1400-tallet var Europa delt mellom mange fyrster som regjerte over mindre områder. Særlig innenfor det tysk-romerske riket, eller Det hellige romerske rike, så kartet ut som et lappeteppe.

Det tysk-romerske riket var ikke noen nasjonalstat, altså en stat med en bestemt folkegruppe. Det var en overnasjonal statsdannelse med et konglomerat av land der mange forskjellige fyrster forsøkte å sikre seg både makt og myndighet. I dette riket var Den romersk-katolske kirken en svært viktig faktor.

Og paven hadde en veldig stor makt i dette middelaldersamfunnet. Selv om det i løpet av hundreåret før reformasjonen var konflikt mellom pave og keiser om hvem som hadde rett til hva, så var paven uten tvil en avgjørende faktor.

Keiser og pave kranglet visst stadig, men kirkens menn holdt på sitt og mente at kirken var verdens øverste myndighet. Kirkens menn var Kristi stedfortreder på jorda. De mente myndigheten deres kom direkte fra Gud. Allerede på 800-tallet, altså sju hundre år før reformasjonen, ble biskopen ansett som viktigere enn kongen. På midten av 800-tallet skrev Hincmar, erkebiskop av Reims, følgende: «Verden styres først og fremst ved biskopens hellige myndighet og kongens makt … Men biskopens ærverdighet er større enn den kongelige, for biskoper innvier konger, men konger innvier ikke biskoper» (Southern, 1970, s. 176)

Det er i grunnen ganske betegnende for styrkeforholdet mellom kirken og fyrstene gjennom hele middelalderen. Men vi må si noe mer om biskopene, for det var jo de som var kirkens øverste representant i et område. I tidlig middelalder hadde det vært sterke bånd mellom biskop og konge, men kongene fikk mindre og mindre landområder, og dermed mindre ressurser å begunstige biskopene med.

Kongene hadde tidligere kjøpt biskopenes lojalitet. Det kunne de ikke lenger. Biskopene ble tvunget til å søke hjelp fra annet hold. I løpet av det tolvte århundret ble biskopene stadig tettere knyttet til pavedømmet, selv om det verken var initiert av paven eller var hans ønske. Tidligere hadde konger hatt myndighet til å utnevne biskoper og gi dem privilegier, og pavedømmet anså kongedømmet som en del av den guddommelige orden.

Paven ble den viktigste makten i Europa og biskopene ble en del av pavedømmets juridiske maskineri. I tillegg til å være en stor landeier, var biskopen både dommer og lovgiver, den øverste i det lokale hierarkiet og en uunnværlig representant for både kongen og paven.

Som stor landeier var en biskop en rik mann og levde i luksus. Så ettertraktet var det å få tak i et bispedømme at mange menn fra aristokratiske familier kjøpte seg retten til bispedømmer. Det var selvsagt ulovlig i prinsippet, men korrupsjon er ikke noe nytt fenomen. Det var mye korrupsjon i middelalderen, og det var ingen sterke institusjoner som kunne rydde opp i problemene. Paven prøvde å påtale de verste forholdene, men når pavestolen selv var involvert i transaksjonene, fantes det ingen som kunne ta tak i uvesenet. Folk flest var både rasende og oppgitte. Rasende fordi de forstod at dette var galt. Oppgitt fordi de ikke hadde mulighet til å gjøre noe med det.

Det fantes selvsagt biskoper som prøvde å skjøtte sitt embete på rettferdig vis, men det var forfallet, urettferdigheten og umoralen som opprørte folk. Et grelt eksempel er utnevnelsen av Henry von Guelders til biskop i Liége i 1247. Henry var slett ikke noe opplagt valg. Han var bare nitten år gammel og hadde allerede et rykte om et utsvevende liv og var analfabet. Men han hadde gode familiebånd og var nyttig for paven i kampen mot keiser Fredrik II. «Han var rett og slett en politisk representant i kirkelige klær» (Southern, 1970, s. 200).

Biskop Henry von Guelders var definitivt en skam for standen. I selskapeligheter skrøt han av at han hadde tildelt kirkelige privilegier til 14 av sine uekte barn. Henry var altså en geskjeftig herre på flere fronter. Men da paven ikke lenger hadde bruk for mannen politisk, tvang han ham til å trekke seg som biskop.

Når paven var misfornøyd, så kan vi virkelig skjønne at mange andre som tok sin gudstro alvorlig, også var fortørnet over tingenes tilstand. Klostrene skulle i utgangspunktet være sentre for sann gudsfrykt. Men også der hadde det i årenes løp skjedd en utvikling som gjorde at mange mennesker foraktet både munkene og klostrene.

Historikeren Heinz Schilling skrev mursteinen av en bok om Luther. Den fikk tittelen Martin Luther: Rebell i en brytningstid. I boken beskriver han hvor opprørt mange var over menneskene som skulle være kirkens og troens fremste representanter. De intellektuelle karakteriserer han slik: «De kunne ikke øse nok edder og galle over udannede altarister og det meningsløse magiske fiksfakseriet deres, over griske prelater, kåte munker og altfor villige nonner» (Schilling s. 51).

Det var nettopp på grunn av disse tilstandene at noen iherdige mennesker forsøkte å blåse nytt liv i munkeordenene. Allerede på 500-tallet var Benediktinerordenen etablert. Det er den eldste klosterordenen. Det viktigste for ordensdeltakerne var lydighet mot ordenens hensikt, mot Gud og mot abbeden, som ble regnet for Kristi vikar i fellesskapet. Lydigheten måtte skje øyeblikkelig og uten den minste motstand. Den ble sett på som et middel til å fornekte selvet for å gi seg helt til Gud. Selvfornektelsen ble betraktet som kilden til alle andre dyder.

Det var definitivt aktverdige mål. Problemet var bare at utviklingen i klostrene gikk i feil retning. Mange velstående familier sendte barna til klostrene. Saken var den at ikke alle barna i en familie kunne arve landeiendommen som var grunnlaget for velstanden. Derfor ble mange barn sendt i kloster når de ble store nok til det. I klostrene kunne de få et godt liv. Dessverre dro disse rikmannsbarna med seg noen forventninger til livet som ikke harmonerte med enkelhet og gudsfrykt.

Det gikk nedover med Benediktinerordenen. Det gikk også feil vei med de to ordenene som ble opprettet som et korrektiv til benediktinerne, nemlig Cistercienserordenen, opprettet i 1098 og Augustinerordenen, opprettet i 1244. Og hva var løsningen? Jo, enda to ordener engasjerte seg for å reformere det som var galt.

Mennesker liker å organisere seg, det er sikkert og visst. Både Dominikanerordenen og Fransiskanerordenen ble opprettet på begynnelsen av 1200-tallet. Dominikus, han som opprettet Dominikanerordenen, er ikke så veldig kjent. Men han organiserte mange munker som var opptatt av å forkynne ordet. Frans av Assisi er bedre kjent. Han kom fra en rikmannsfamilie, men 28 år gammel ga han avkall på det luksuriøse livet for å vie seg til et liv i fattigdom. Han solgte alt og ga pengene til fattige. Han ga avkall på all verdslig luksus og komfort for å leve i harmoni med evangeliet. For Frans var fattigdommen selve tegnet på etterfølgelse av Jesus og det idealet han søkte.

Både dominikanerne og fransiskanerne var såkalte tiggermunker. Men som professor Richard Southern fra Oxford University har påpekt, er det et paradoks med valgt fattigdom. «Det er så lett å tilfeldigvis være fattig, så vanskelig å være det som prinsipp» (Southern, 1970, s. 288). Det ene behovet tok det andre, og før man visste ordet av det, hadde klostrene mange eiendeler. De var i alle fall bedre stilt enn mange av de menneskene de måtte få hjelp fra.

Som konklusjon kan vi vel si at klosterordenene hadde stor innflytelse gjennom hele middelalderen, men svært mange mennesker var irritert over munkenes livsførsel, selv om mange utvilsomt gjorde godt i sine lokalsamfunn. Det er jo interessant at da eidsvollsmennene utformet Norges Grunnlov i 1814, tre hundre år etter reformasjonen, var motstanden mot munkeordener så sterk at det ble skrevet inn et forbud mot slike ordener i Norge. I paragraf to sto det: «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales.» Forbudet mot munkeordener stod til 1897, mens forbudet mot jesuitter stod til 1956.

I Norge finnes fremdeles sporene etter middelalderens klostre. Både klosteret på hovedøya utenfor Oslo og Lyse kloster ved Os i Hordaland er ruiner etter klostre innenfor Cistercienserordenen. Begge klostrene ble oppløst i reformasjonsårene, henholdsvis i 1532 og 1536.

Fyrster og folk flest mente altså at paven hadde for stor makt. Det var det ene problemet i middelalderen. Det andre var at biskoper levde et utsvevende liv i en urettferdig luksus. Det tredje var problemene med munkeordenene. De skulle hjelpe folk til å følge den smale sti, som man sier, men trengte selv ofte hjelpen til det livet. Men det var ingen av de tingene som fikk Martin Luther til å skrive tesene sine. Det var praksisen med salg av avlat.

Avlatshandelen gjorde Martin Luther opprørt. Avlat er et begrep de færreste bruker til daglig, og det er ikke helt enkelt å gripe hva dette dreier seg om.

Avlat er en praksis som bare finnes i Den romersk-katolske kirke. Jeg finner ikke fnugg av en slik ordning i Bibelen, og hvis vi synes det er krevende å få tak i hva avlat dreier seg om, så var det garantert mange på Luthers tid som strevde med å fatte hva avlaten gikk ut på. Også i dag synes mange katolikker at avlatslæren er vanskelig å forene med Bibelens ord. Den har en vanskelig historie i pavekirken. Men la oss forsøke en forklaring: Avlaten dreide seg om at et menneske som har fått sin synd tilgitt, likevel må sone en timelig straff, men gjennom avlaten kan denne timelige straffen avkortes.

Folk på Martin Luthers tid var redde for fortapelsen. Den ble fremstilt i svært dramatiske bilder i middelalderen. Men selve avlatslæren er virkelig ikke enkel å få tak i.

Den bygger på to forutsetninger. For det første at Guds tilgivelse og nåde ikke er nok alene. Til tross for Guds tilgivelse finnes det likevel en syndestraff som personen selv må sone. Den andre forutsetningen er at det finnes et sted eller en tilstand som katolikker kaller skjærsilden. Den timelige syndestraffen kunne bare avtjenes gjennom botsøvelser, handlinger som gir avlat, eller i den såkalte skjærsilden. På Luthers tid tenkte man at det var mulig å få avlat både for seg selv og andre, til og med avdøde personer, ved å gjøre gode gjerninger eller å gi penger til et godt formål. Men vi finner ikke holdepunkter i Bibelen for at det er noe som heter skjærsilden. Heller ikke at mennesker må sone noen straff i tillegg til å få tilgivelse.

Bibelen sier uttrykkelig at Jesus er den som soner vår synd: Apostelen Johannes skriver om Jesus: «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1 Joh 2,2). Martin Luther syntes tydeligvis også at det var mye som skurret når det gjaldt avlaten.

Luther var professor i teologi ved universitetet i Wittenberg. Og sommeren 1517 var det en voldsom markedsføring av såkalte avlatsbrev. Man kunne betale en sum, og som motytelse fikk man en viss avkortning av den timelige straffen kirken hadde bestemt at man måtte ta.

Det var dominikanermunken Johannes Tetzel som var hovedkremmeren for avlatsbrevene. Han slapp ikke inn i selve Wittenberg. Det sørget kurfysten for. Hans navn var Fredrik, og han fikk tilnavnet «den vise». Kurfyrst Fredrik var vel redd for handelslekkasje, at folks penger skulle forsvinne ut av fyrstedømmet. Men Tetzel drev sin handel rett på andre siden av grensen. Dit strømmet folk på for å kjøpe seg frelse. Vi kan si folk dro for å kjøpe frelse, for selgerne av disse avlatssertifikatene, forenklet hele læren om avlat. Slik er jo ofte selgere. Tetzels agenter fortalte folk at avlatssertifikatet åpnet himmelens porter direkte. Luther var opprørt i egenskap av både professor og prest. Noen i menigheten påstod at han måtte gi dem syndsforlatelse direkte, for de hadde jo avlatsbrevet i hånden.

Men det var teologen Luther som satte seg fore å komme til bunns i saken. Han var rystet over det som foregikk. Den geskjeftige Tetzel hadde påstått at et av hans avlatssertifikater til og med ville redde en mann fra skjærsilden som hadde forført jomfru Maria og gjort henne gravid. Luther følte at han måtte finne ut av det teologiske grunnlaget for disse påstandene, og han gikk i gang med et intenst studium.

For Martin Luther betød teologisk studium først og fremst å studere Bibelen. Det var Bibelen som var den eneste gyldige autoritet. Guds ord var standarden. Og etter studiene var han klar til å forkynne om avlaten. Luthers prekener var tydelige, konkrete og praktiske. Medarbeidere eller studenter tok notater, derfor finnes mange av hans prekener den dag i dag. Luther går rett til kjernen av spørsmålet i en av avlatsprekenene: «Så mye vil jeg si, at man ikke ut fra noe sted i Skriften kan begrunne at den guddommelige rettferdighet ønsker eller krever noen straff eller fyldestgjøring fra synderen, annet enn en oppriktig anger eller omvendelse, …» (Verker i utvalg, 1:250).

Vi tar med enda en setning fra denne prekenen: «Det er en stor feil når noen mener å kunne gjøre fyldest for sine synder, siden Gud jo alltid tilgir disse gratis ut fra sin ubegripelige nåde, og ikke ønsker noe annet til gjengjeld enn at man i fortsettelsen skikker seg vel» (Verker i utvalg, 1:251). Og Luther vil bevisstgjøre folk. Han vil ha i gang en debatt over hva som står i Bibelen og om avlatslæren. Han vil ha en debatt med folk som vet hva det står i Bibelen. Så han forfatter de 95 tesene som utgangspunkt for en samtale, og han får trykket en plakat med tesene.

Luther var helt overbevist om at det som foregikk, var helt forkastelig ut fra teologien. Han var like overbevist om at både biskopen og paven ville være enige i hans innvendinger mot avlatshandelen. Luther er klar på at han som teologiprofessor skal være lojal overfor kirken. Derfor sender han de 95 tesene til paven.

Brevet til paven er skrevet etter at tesene har forårsaket litt av et rabalder. Luther skriver innledningsvis: «Jeg har hørt, velsignede far, at de verste ting er kommet Dem for øre når det gjelder meg. … Følgelig blir jeg også anklaget som kjetter, som frafallen og troløs, og med seks hundre forskjellige navn eller snarere skjellsord. Det er slik at hverken ører eller øyne vil tro det.» Men så går han rett til saken om avlaten: «det utviklet seg dithen at avlatspredikantene, i Deres navn, mente å kunne tillate seg all slags forferdelighet. De mest ugudelige kjetterier våget de åpent å stå fram og lære…» (Verker i utvalg, 1:257).

Avlatssalget var enda et tegn på forfallet i kirken, og Luther sluttet seg til de mange som sa det samme: Forfallet må stoppes. Du ser det tydelig i tese 27: «De forkynner menneskelære, de som sier at sjelen flyr ut så snart pengestykket klinger i kassa» (Verker i utvalg, 1:267).

Tesene var begynnelsen på en reformasjon. Luther gjorde sitt for å få slutt på forfallet. Vårt moderne samfunn trenger også folk som modig sier «stopp» til det som bryter ned. Slik sett må reformasjonen fortsette. Bibelen må få styre de viktigste valgene våre, og den tradisjonen som ikke lar seg forsvare ut fra Guds ord, må vi forkaste.

Skrevet av Tor Tjeransen