Ef2,10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

I vinter har jeg tenkt mye på at det er Gud som står bak alle de gode gjerningene. Han har regien og legger til rette for de minste og de store tingene – kanskje også når vi ikke er så ivrige i tjenesten. Den følgende historien, som jeg fant i magasinet Elders Digest, illustrerer poenget på en fortreffelig måte:

«Det var en mann i en menighet som hadde fått i oppgave å være diakon. Men denne mannen var en av de diakonene som ikke diakonerte. Kanskje var han så overveldet av oppgaven at han ble helt handlingslammet. Det er kanskje ikke så rart, for en diakon har mye å gjøre.

Han var altså en av de diakonene som ikke gjorde det han egentlig skulle – være en god omsorgsarbeider. Men så var det heldigvis en pastor eller en prest i menigheten som ikke var så redd for å si hva han mente. Så han gikk til denne diakonen som ikke gjorde så mye, og sa: - Jeg ser at du ikke har så mye å gjøre. Kunne du tenke deg å kjøre minibussen én gang i måneden når ungdommen skal til sykehjemmet og holde solnedgangsandakt?

Det var ikke all verden til oppgave, så presten og diakonen ble enige. Han skulle kjøre ungdommene til sykehjemmet én gang i måneden. Første gangen han kjørte, hjalp han ungdommene inn med utstyret og deretter stilte han seg helt bakerst i rommet for å høre på sangen og vitnesbyrdene. Det var da at en gammel mann i rullestol, åpenbart ganske senil, grep tak i hånden hans og holdt den. Gjennom hele andakten holdt den gamle mannen godt fast i hånden til diakonen.

Det samme gjentok seg måneden etter – og måneden etter – og måneden etter.

Men så en måned var ikke den gamle mannen der lenger. Diakonen så seg omkring, men den gamle karen var ikke å se noe sted. Så diakonen spurte seg for: - Er det noen som vet hvor det er blitt av den gamle mannen som pleide å holde meg i hånden?

- Å, han holder på å dø. Han klarer seg neppe gjennom helga, kanskje ikke ut dagen en gang. Han bor på 4. dør til venstre nede i gangen. Diakonen fant rommet der mannen lå omgitt av slanger og ledninger og skjermer som viste en temmelig ujevn og svak hjerterytme. Han lå der med munnen åpen og var tydelig bevisstløs. Likevel tar diakonen han i hånda og holder den fast mens han ber, ber om at Gud må gi han fred og ta imot han som sitt hjertebarn. Når han avslutter bønnen, merker han at den bevisstløse gamle karen klemmer hardt tilbake med hånden – og han vet at bønnen ble hørt. Diakonen blir så rørt at tårene renner og han snubler omtrent ut av døra. Der støter han på en middelaldrende dame som sier: - Jeg er datteren hans. Han har ventet på deg. – På meg, sier diakonen. Hun svarer: - På deg! Han sa at han ikke ville dø før han hadde holdt Jesus i hånda enda en gang. Jeg forsøkte om og om igjen å fortelle at i det neste livet skulle han få sjansen til å holde Jesus i hånda. Han sa bare: - Å nei, jeg vil holde Jesus i hånda i dette livet. En gang hver måned kommer Jesus og holder meg i hånda. Og jeg vil ikke dø før jeg har fått sjansen til å holde han i hånda enda en gang.»

Da Tony Campolo, den kjente amerikanske forkynneren fortalte denne historien, sa han: Jeg vet ikke hva du tenker at kristendom dreier seg om. Men for meg er det åpenbart dette – at du blir Jesus for noen.

Kan det bli enklere eller bedre? I Guds rike handler det om å la Gud ha regien, da blir små ting virkelig store!

Mjøndalen 25. januar 2013

Broderhilsen fra Lasse
Leder til tjeneste